flageolett

Flageolett

Flageoletter eller overtoner [engelsk: Harmonics, Harp Harmonics] er «fløytelignende» toner som fremkommer på strenginstrumenter når en lett berører strengen slik at en overtone klinger sterkere enn tonen.

En tone - musikalsk lyd, i motsetning til støy - kan defineres som lyd dannet av et legeme som befinner seg i regelmessige svingninger.

Når en streng slås an, setter den i bevegelse med regelmessige svingninger (frekvenser). Det er disse svingningene som når øret som lydbølger = toner. En anslått streng vil ha flere svingninger. Sterkest svinger den i hele sin lengde (som kalles fundamentaltonen). Men den svinger også med kortere svingninger, en matematisk nøyaktig serie av kortere og kortere svingninger. Disse kortere og kortere svingningene kalles overtonerekka eller naturtonerekka.

Så strengen svinger ikke bare i hele sin lengde (fundamentaltonen), men også om andre punkter (som kalles noder, eller flageolettpunkter). Og disse nodene finner du i halvparten av strengens lenge (oktav), i en tredjedel av strengens lengde (oktav + kvint) osv. Det er altså disse kortere svingningene som gir deg tonens overtoner. Og de regelmessige og stående svingninger du får over de kortere lengdene, de svinger da med høyere frekvens, og gir da lysere tone. Den første overtonen svinger dobbelt så raskt, den andre dobbelt så raskt som det igjen osv.

På gitar kan du da spille flageoletter - få fram overtoner, få en overtone til å bli den dominerende tonen - den største svingningen, ved lett å berøre strengen i en av disse nodene. For det som da skjer, er jo at du demper strengens større svingningen, til fordel for den kortere svingning, nemlig den svinger om akkurat den noden. Og så lenge du da er påpasselig med å dempe strengen nøyaktig i noden, slike at du ikke dempe strengens svingen om den noden, og så lenge du ikke demper så mye at du demper hele strengen, så vil den kortere svingningen om denne noden bli den kraftigste og mest hørbare.

Du kan så vidt også se at streng ikke bare svinger om hele sin lengde. Men hvis du har en digitalt videokamera, eller en stroboskop-lampe kan du tydelig observere de kortere svingningene klart og tydelige. Hvis du ikke har det, kan du se denne illustrasjonen på youtube av en strengs naturlige egensvingninger ved ulike frekvenser fra Geoff Martin fra TonMeister.ca:

Hvilke frekvenser en streng oppnår slike sterke, naturlige og regelmessige egensvingninger er bestemt av strengens tykkelse, lengde og spenning. Så ved å stramme og justere en streng spenning, og derved bestemme frekvensens på egensvingningene. Det er det man gjør når man stemmer et instrument. Og ved å justere lengden på strengen, kan vi da intonere strengen, slik at strengen blir mest mulig renstemt i alle bånd.

Hvor mange og hvor tydelige og klare overtonene er, er det som bestemmer instrumentets klangfarge (engelsk: <lang en>timbre</lang>). Slik har hvert instrument en helt karakteristisk klang, som for eksempel som seljefløyta, som er en type overtonefløyte:

Så altså: Når du setter en streng i bevegelse, vil den vibrere ikke bare i hele strenglengden, men også rundt flere «noder», langs overtonerekka. Ved å berøre strengen lett i en av disse nodene på strengen i det du slår den an, vil du stoppe vibreringen over andre noder, slik at overtonen på vedkommende node, vibrerer kraftigst, og tre tydeligst fram.

Tips: klarest trer overtonen fram når du bare såvidt streifer strengen, akkurat i det du slår den an. Altså slik at du bare stopper den og ikke demper den helt. En annen ting er at det er lettere å få fram flageoletter og mange flere overtoner, på elektrisk gitar med litt vreng, særlig på høyere trinn i overtonerekka.

Så hvor finner du så overtonenes noder på gitarstrengene?

Nodene som gir tydeligste overtoner er følgende:

  • Bånd 12: Over bånd 12 - som deler strengen i 2 - finner du en flageolett som ligger en oktav opp i forhold til tonehøyden du får når du spiller strengen i hele dens lengde.
  • Bånd 7: Her ligger flageoletten en ren kvint + oktav opp i forhold til når du spiller strengen i hele sin lengde.
  • Bånd 5: Oktav + oktav (2 oktaver opp er lik 24 halvtoner).
  • Bånd 4: Stor ters + oktav. På E-strengen gir det deg en
                 ters (fem-delt streng)
                 |
                 |   Oktav + oktav (firedelt streng)
                 |   |
                 |   |       oktav + kvint (tredelt streng)
                 |   |       |                   oktav (halvert streng) 
                 |   |       |                   | 
E|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
H|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
G|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
D|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
A|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
E|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---
             3       5       7       9           12          

For elektrisk gitar finner du fra 4. og nesten ned til 1. bånd finner du tett med overtoner. Litt som seljeflyta. Det samme mønstret av overtoner gjentar seg over 12. bånd.

I tillegg disse såkalte naturlige flageolettene har du på gitar også det som kalles kunstige flageolettene. Se nedenfor.

Overtonesang / strupesang. Den tyske strupesangeren Miroslav Grosser har taket på overtonerekka:

På gitar og andre strenginstrument har du forskjellige måter å spiller strengen på for å få overtoner til å dominere.

Flageolettende trer på gitaren lettest fram ved å berøre en streng lett over bånd 5, 7, eller 12, og så slå an strengen. Og da altså uten å holde strengen ned til båndet.

Men det er også mange andre flageolett-punkter på gitaren. De kalles naturlige flageoletter. Se illustrasjonen nedenfor.

Ved siden de naturlige overtonene er det også mulig å lage såkalt kunstige flageoletter, der både den lette dempingen og anslaget gjøres med høyre hånd, mens du korter ned strenglegnden ved å trykke ned strengene i bånd på vanlig måte med venstre.

Denne teknikken er særlig forbundet med Lenny Breau og hans harpelignende overtonespill:


Oversikt over flageolettene på gitar. Basert på et bilde fra Wikipedia - The Free Online Dictionary

Tabellen over viser flageolettene på gitar opp til den syvende overtonen. Øverst ser du hele strenglengden (mensur, skalalengde), der båndene er betegnet med intervalltall, se intervaller for nærmere om det. Klikk på bilder for å forstørre bilder (når bildet åpnes, så klikk igjen (og igjen hvis du har MS Internet Explorer) for å få maksimal størrelse på bildet, for utskrift). Fargenkodene forteller deg hvilke posisjoner du finner lignende overtoner på.

Når du spiller en tone på et hvilket helst instrument, eller for den delen synger en tone, så hører du ikke bare denne tonen. En tone på et instrument eller i en stemme består av tonen pluss en rekke overtoner.

Du kan prøve å synge en tone, og så synge vokaler - former forskjellige vokaler med munnen (a-e-i-o-u-y) slik at du gradvis sklir over fra vokal til vokal - mens du synger denne tonen, så vil du i overgangen mellom vokalene kunne høre overtoner helt tydelige, også i sang. Det finnes til og med musikk basert på å synge slik at overtonene trer klart fram, såkalt «overtonesang».

Flageolettpunktene befinner seg på gitte brøkdeler av strengene. Kraftigst flageolett får du på midten av strengen (1/2), altså i 12. bånd. Dvs. når du såvidt berører rett over 12. bånd med en finger og spiller den, så vil flageoletten fremtre.

På gitar skiller en mellom det en kansje litt misvisende kaller naturlige og kunstige - eller åpne og falske - flageoletter.

Naturlige flageoletter

De naturlige flageoletter spilles altså ved lett å berører strengen på flageolettpunkter - uten å trykke ned eller stoppe strenge. Og det som skjer er at når en da slår an strengen, så vil strengen tvinges til å svinge slik at overtonene trer klart fram.

De naturlige flageolettene som det er lettest å få fram på en kassegitar er de i 7 og 12 bånd (og 19. bånd). Flageolettene i syvende bånd er oktav av tonen. Flageoletten i 12 bånd er samme tone. Flageolettene i 19. bånd er identisk med de i det syvende.

E||-------|---------------------|---------------------|--<>12--------------|----------------------||
B||-------|---------------------|-----------<>12------|-----------<>12-----|----------------------||
G||--0----|---------------------|--<>12----------<>7--|-------<>7----------|--<>12----------------||
D||-------|-----------<>12------|-------<>7-----------|---------------<>7--|------------<>12------||
A||-------|--<>12----------<>7--|---------------------|--------------------|--------<>7-----------||
E||-------|-------<>7-----------|---------------------|--------------------|-----------------<>7--||
     G       <A>  <B> <D>  <E>     <G>  <A> <B>  <D>    <E>

Disse flageolettene gir overtonene A B D E G A B D E.

Du kunne spilt det samme uten flageoletter slik

E||-------|---------------------|-----------------10--|----12--10----------|----------------------||
B||-------|---------------------|--------10---12------|-------------12--10-|----------------------||
G||--0----|------------------9--|----12---------------|--------------------|----12----9-----------||
D||-------|---------9---12------|---------------------|--------------------|---------------12--9--||
A||-------|----12---------------|---------------------|--------------------|----------------------||
E||-------|---------------------|---------------------|--------------------|----------------------||

For å kunne bruke det, kan det være en fordel å relatere det til skalaer. Her er G tatt som grunntone. I G svarer flageolettene til tonene 1,2,3,5,6 som er identisk med den pentatoniske durskalaen.

Tar du A som grunntone, så har du tonene 1, 2, 4, 5, b7 som svarer til den nøytrale pentatoniske skalaen. Med E som grunntone, så får du tonene 1, b3, 4, 5, b7 som er den pentatonisk mollskalaen i E.

De «kunstige» flageolettene lager ved rett og slett å gjør strengen kortere, og så holde over de nye flageolettpunktene som da oppstår med en finger, mens man spiller den med en annen.

Med kortere strenglengde vil da midtpunktet på strengen flytte seg tolv bånd opp fra det båndet du trykker den ned. Her får du da en nesten like kraftig flageolett som i 12 bånd med åpen streng. Teknikken er her å berøre strengen på midtpunktet med høyre hånds pekefingeren (hvis du ikke er venstrehendt) og så klimpre med tommel eller de andre finger. Krever litt øvelse å få dette til, men det er en teknikk som brukes mye i dag. Husk bare at du såvidt berører på midten av strengen.

Justin Sandercoe fire flageolettleksjoner. 2 videoer med Rich Severson viser den harpelignende flageoletteknikken med kunstige flageoletter som han lærte av den berømte jazzgitaristen og gitarlæreren Ted Green. Endelig finner du Tommy Emmanuels eminente leksjon som viser deg hvordan han oppnår det han kaller «falske» flageoletter («false» harmonics). Du ser hvordan han berører strengen med høyre hånds pekefingeren, mens han spiller den med plekteret eller en annen finger. Kunsten her er å lete seg fram til flageolettpunktene med pekefingeren. Men det er de samme fysiske lovene som gjelder. Når du forkorter en streng, så vil flageolettpunktene befinne seg på halve, tredjedelen, fjerdedelen osv. av strengen.

Se forøvrig Rich Severson Guitar College Video Magazine DVD, Issue #11, «A Tribute To Ted Greene» http://www.guitarcollege.com/videomagazine.htm

  • flageolett.txt
  • Sist endret: 8 år siden
  • av admin