Wes Montgomery

Wes Montgomery (6. mars 1923 - 15. juni 1968) er en av de mest nyskapende og inflytelsesrike jazzgitarister gjennom tidene. Han har vært til stor inspirasjon for en lang rekke senere gitarister også utenfor jazzgitaristenes sirkler som Joe Pass, Pat Martino, Kenny Burrell, Pat Metheny, George Benson, Emily Remler, Stevie Ray Vaughan, Kevin Eubanks, Eric Johnson, Joe Satriani, Jimi Hendrix, Joe Diorio, Steve Lukather og mange, mange andre. Selv var han inspirert av gitaristen Charlie Christian en innspilling av låte «Solo Flight» med Benny Goodmans orkester, og det fortelles at han var 19 år gammel da han hørt denne låte, og straks etter det gikk til innkjøp av en elektrisk gitar.

Teknikken hans var temmelig spesiell med bidro til en bløt og avslepen klang på hans Gibson L5 CES - med toneknappen helt skrudd ned. I stedet for plekter slo han an strengene med tommelen, noe som også bidro til den karakteristiske klangen i hans oktavspill og improviserte blokkakkorder (eller rettere sagt drop2-akkorder som er lettere å spille på gitar en rene blokkakkorder, hvis en ikke har hender som Allan Holdsworth). Harmonisering med blokkakkorder betyr å bygger akkorder ned fra melodilinja - dvs. å «henger på» akkordtonene rett under meloditonen på notearket - en vanlig måte å arrangere jazzlåter på piano eller for arrangører når de skriver stemmene for blåsere, som illustrert i boka «Essential Jazz Lines - in the style of Wes Montgomery» av den amerikanske jazzgitaristen og jazzlæreren Corey Christiansen:

Kunsten dreier seg for det første om å kunne mange varianter og inversjoner av hver akkordtype. For det andre må vite hvilke akkordtoner akkorder er sammensatt av. For det tredje - og for hver meloditone der du vil henge på en akkord - må du se om meloditonen er en akkordtone eller ikke. Hvis det er en akkordtone, så er spørsmålet: Hvilken variant av akkorden har vedkommende akkordtone på toppen? Hvis meloditonene derimot ikke er en akkordtone, så kan du bytte ut nærmeste akkordtone med meloditonen, eller spille en forminsket akkord (dim7) eller spille akkorden i båndet en halvtone ned eller opp, eller legge til en ekstensjon eller alterering til akkorden, for å treffe melodien.

I så måte kommer en annen teknikk til nytte, nemlig akkordsubstitusjoner. Hvis du har en typisk ii-V-I-progresjon som for eksempel Dm7-G7-Cmaj7 så har du allerede utallige måter å spille den på, på en gitar.

Noen eksempler uten substitusjon:

    Dm7   G7   Cmaj7          Dm9   G7+5   Cmaj9         Dm9   G7#5   C6/9   
|----------------------|  |-----------------------|  |----3-----3------3------| 
|----3-----3----5------|  |----5-----4------3-----|  |----5-----4------3------| 
|----5-----4----4------|  |----5-----4------4-----|  |----5-----4------2------| 
|----4-----3----5------|  |----3-----3------2-----|  |----3-----3------2------| 
|----5----------3------|  |----5------------3-----|  |------------------------| 
|----------3-----------|  |----------3------------|  |------------------------| 

Noen eksempler med substitusjon: Her tritonus-substitusjon (også kalt «b5-substitusjon» av dominantakkorden G7 med C#7

    Dm9   Db9    C6/9           Dm9   Db7#9   Cmaj7    
|------------------------|  |------------------------| 
|----5-----4------3------|  |----5-----5------5------| 
|----5-----4------2------|  |----5-----4------4------| 
|----3-----3------2------|  |----3-----3------2------| 
|----5-----4------3------|  |----5-----4------3------| 
|------------------------|  |------------------------| 

Substitusjon av Dm7-G7-Cmaj7 med Fmaj7-Fm7b5-Em7. Når du har med deg en bassist så låter det som om du spiller Dm9-G7#5b9-Cmaj9

   Fmaj7  Fm7b5  Em7               Dm9  G7#5b9 Cmaj9 
|----5-----4------3------|     |----5-----4-------------|  
|----5-----4------3------|     |----5-----4------3------|  
|----5-----4------4------|     |----5-----4------4------|  
|----3-----3------2------|     |----3-----3------2------|  
|------------------------|     |----5------------3------|  
|------------------------|     |----------3-------------|